Hva har en skrotlekeplass i København, en brennende idealistisk landskapsarkitekt fra England, en ung norsk barnehagelærer og en svensk rektor til felles? De la fundamentet for OMEP. Her er den unike og varme historien om hvordan tilfeldigheter, vennskap og nordisk handlekraft tvang de minste barna inn på verdenskartet etter andre verdenskrig.

Av: Fatima Moh, styremedlem OMEP Norge
Kilde: OMEPs trykte rapporter, 1948–1958

Høsten 1945 lå Europa i ruiner. Midt i mørket og de enorme ødeleggelsene etter andre verdenskrig, samlet spesialister fra 18 nasjoner seg i det nøytrale Zürich i Sveits. Spørsmålet de stilte seg var akutt og brennende: Hva gjør vi for å redde Europas krigsrammede og nødlidende barn? Blant deltakerne var en usedvanlig kraftfull britisk kvinne: Lady Marjory Allen of Hurtwood. Hun var opprinnelig utdannet landskapsarkitekt, men krigens herjinger hadde vekket en dyp lidenskap for barns oppvekstvilkår, og hun var nå leder for den britiske barnehageforeningen (NSA). Lady Allen var en nettverksbygger av rang, gift med en profilert pasifist og sosialist, og hun hadde tråder inn i beslutningsdyktige kretser over hele verden.

Under denne konferansen skjedde det en av de magiske tilfeldighetene som endrer historien. En norsk psykiater hørte Lady Allen snakke, og inviterte henne spontant til Oslo for å holde foredrag våren etter. Lady Allen takket ja.

I mars 1946 satte Lady Allen seg på flyet med kurs mot Norge. Flyet måtte mellomlande i København. Der sto en engasjert danske klar for å ta henne imot: Jens Sigsgaard (som senere ble OMEPs generalsekretær). Han tok henne med til Emdrup for å vise henne noe helt nytt: en «skrotlekeplass» (junk playground). Møtet med barna som lekte fritt blant planker, bildekk og verktøy ga Lady Allen en åpenbaring. Hun tok ideen med seg videre til resten av verden, og det var nettopp hun som skapte begrepet vi bruker i dag: Adventure Playgrounds (byggelekeplasser). Men reisen var langt fra ferdig. Flyet tok henne videre til Oslo, og der ventet en ung, nyutdannet barnehagelærer som skulle være hennes guide og tolk: Ella Esp.

«I så fall er Alva Myrdal i Stockholm den rette personen for deg å kontakte. Det er hun som kan hjelpe deg!»
Ella Esp til Lady Allen, Oslo, mars 1946.

Under oppholdet i Oslo åpnet Lady Allen hjertet sitt for den unge, norske barnehagelæreren. Hun delte en dyp og urovekkende bekymring: Det nye, store FN-organet som var i ferd med å reise seg: UNESCO hadde overhodet ingen planer om å inkludere førskolealderen i sitt arbeid. De fokuserte kun på skolebarn og ungdom. Lady Allen innså at hvis ingen kjempet for de aller minste, ville de bli glemt i gjenoppbyggingen av verden. Hun trengte en allianse. Ella Esp, som var utdannet i Stockholm under den legendariske Alva Myrdal, reagerte umiddelbart. Hun sendte Lady Allen videre til den svenske hovedstaden med ordene: «Alva Myrdal er den rette. Det er hun som kan hjelpe deg.» Det ble starten på et livslangt vennskap og en bevegelse som skulle forme tusenvis av barns liv. Lady Allen skrev senere i sine memoarer: «Dette var starten på et varig vennskap og en kampanje som formet livet mitt i mange år fremover.»

Noen få måneder senere, den 29. juli 1946, samlet en liten, eksklusiv gruppe seg i 97 Cheyne Walk i Chelsea, London. Rundt bordet satt Alva Myrdal fra Sverige, Elena Torres fra UNESCOs utdanningsseksjon, britiske utdanningsprofiler, og de to norske pionerene Ella Esp og Thora Lund. De var enige om én ting: De trengte ikke en tradisjonell, snever fagforening. De trengte en slagkraftig, tverrfaglig organisasjon som kunne drive global lobbyvirksomhet overfor UNESCO. Målet var klart: Førskolealderen og barnets formative år måtte bli en hovedprioritet hvis man skulle bygge en varig, internasjonal og demokratisk fredskultur. De bestemte seg for å invitere til et forberedende møte i Paris UNESCOs hjemby samme høst. Resten er, som vi vet, historie. OMEP ble født ut av etterkrigstidens brennende idealisme, drevet frem av sterke nordiske kvinner og menn som nektet å la de minste barna bli stående i skyggen.

Når vi i dag jobber for barns rettigheter, lekeplasser og barnehagekvalitet, står vi på skuldrene til Ella, Alva, Jens og Lady Allen. Det er en arv vi bærer med stolthet inn i fremtiden.